Tatt ut av kontekst blir alt annerldes....


Også meg...




Alt er nytt nå; ny leilighet, ny jobb, nye mennesker, nytt liv...Jeg har tingene mine, megselv, og pus... Kjæresten er fremdeles min, men ikke her lengre.

Det har gått nesten tre uker nå; på egenhånd..Jeg er ikke så flink, og klokkereima mi er stilt inn to hakk i løet av tiden, men det balanserer seg nok ut etterhvert..Nøkkelen til godt kosthold er gode vaner, sier de. Men mat er skikkelig, skikkelig vanskelig om dagen.

Jeg har begynt som lærling på ei systue. Folkene der er veldig koselige, og det blir nok bra Selv om det blir gruselig mye bukseopplegg og glidelåsspretting. Prøver å være kreativ, men mangler overskuddet akkuratt nå.

Verden uten kjæresten er halvtom, ufullstendig, og rar...Det er sikkert sunt for meg å vokse på egenhånd, men det er ikke noe fint. Savner han ubeskrivelig mye.
Jeg får ikke sove uten han...

Ute av konteksten; som var de fleste ting livet mitt pleide å bestå av; har jeg mistet megselv på veien..Jeg stusser veldig, for jeg er ikke helt sikkert på hvem jeg er lengre, eller kanskje mer hvem jeg vil være... Jeg blir svimmel av så mye forandring.



Hvis ikke dette slutter snart kommer jeg til å begynne å be igjen.